«Hvordan har du det?» Ikke spør…

«Hvordan har du det?» eller «Hvordan går det?» Du kjenner spørsmålet i magen. Du vet at personen du møtte nå er positiv og ønsker alt godt for deg med hilsningen. Men livet er ikke særlig bra for tiden. Du har det ikke så bra. Så du tenker ubevisst: «Skal jeg fortelle at jeg ikke har det bra?» og; «om jeg forteller hvordan jeg virkelig har det, kommer det til å ta tid». «Ikke sikkert at de vil høre sannheten, og det er ikke sikkert at jeg har lyst til å fortelle alt til denne personen». Så du velger å ta en rask løgn: «Takk bare bra! Enn du?» Jeg veide 49 kilo da jeg måtte fjerne tykktarmen. Det hadde vært mange tøffe år med sykdom. Endetarmen ble tatt i et eget inngrep senere. Rompa ble også sydd igjen, og det ble pose på magen. Jeg hadde det ikke bra, men jeg hadde blitt fri fra 20 daglige toalettbesøk, og visste at jeg nå kunne spise det jeg hadde lyst på. Jeg var frisk! Men likevel var det vanskelig å svare skikkelig på våre innøvde hilsemåter. Enten kom det til å ta for lang tid, eller så var ikke de som hilste, eller spurte, egentlig interessert i å høre. Kanskje det hadde vært bedre om vi bare sa «hei»? I tiden etter at jeg gikk gjennom en skilsmisse var jeg i tilnærmet sjokk. Livet jeg kjente hadde rast fullstendig sammen. Mye av det jeg trodde om livet og mennesker ble satt på en tøff prøve. Når jeg traff venner og kjente, så forstod jeg at de visste at livet ikke var på topp, men hva skulle de gjøre? De fleste bryr seg positivt, men vet ikke helt hvordan de skal håndtere dette. Jeg ble oppmerksom på at «hvordan har du det?» – spørsmålet ikke var til særlig hjelp for å få en god samtale. «Hvordan går det med deg?» var ikke noe bedre. Mange ganger ville jeg ikke ha noen samtale. Jeg ville bare bli møtt på en god måte. Kan vi finne bedre måter å hilse på hverandre på? Det er blitt sagt at mennesker er som en heis. Når du trykker på knappene i heisen, går det oppover eller nedover. Noen mennesker får deg «ned» uansett, mens andre har den begavelsen at de får deg «opp». Hva er det som gjør forskjellen på «opp- eller ned»-menneskene? Kan vi trene oss til å bli bedre i å hilse på andre? Og bli de menneskene som får andre «opp» når de henvender seg til oss? Vi møter alle livets svingdør. Noen ganger får vi den i fleisen; flere ganger. Da kan vi ha en «nær døren»-opplevelse. Det er ikke dødelig, men det føles ikke godt! Omstendighetene slår deg rett i ansiktet. Hvis vi skal fortsette og stille spørsmål når vi møtes, så kanskje vi bør spørre: «Hvordan TAR du det?» Det spørsmålet forutsetter at jeg forstår at livet ikke alltid er smil og glede. Jeg tror den beste måten å hilse på folk er UTEN SPØRSMÅL! I mange år har jeg nå øvd på og si: «Hyggelig å se deg!» når jeg møter noen. Eller «Trivelig treffe deg!» Den setningen stiller ingen krav om at jeg trenger å vite hvordan du har det. Du trenger ikke å ta en hvit løgn og si at «alt er i orden». «Hyggelig å se deg!» Det gjør at de vi møter slapper av. Og den sannheten som blir kommunisert, er at det var trivelig å treffe deg; uansett hvordan du «har det»! Så neste gang du treffer meg, håper jeg du sier: **«Hyggelig å se deg!»**